søndag 29. juli 2007

Så kom gledestårene!

Lørdag 28.07.07 er en dag jeg aldri vil glemme. Dagen hvor alle følelsene i hele verden ble rørt sammen i en stor gryte og tok plass i kroppen til Ingvild Meling Havnes.
Jeg startet i Lillesand etter å ha sovet godt i en deilig og myk seng hos Grete og Helene. Gode venner fra Ålesund. Nervene var på plass som de alltid er, men denne gangen litt ekstra mye til stede. Hvorfor? Fordi dette var siste etappe.

Med en søt liten heiagjeng på parkeringsplassen tok jeg farvel med Lillesand og vendte nesen mot det som har vært målet i tre uker: Lindesnes Fyr.

Det er mye man kan si om Sørlandet. Idyllisk, vakkert, varmere enn det kalde nord, hvite hus som perler på en snor, sommerkos og deilige svaberg. Jeg kan presentere dritbakker, kraftig motvind, temperaturer som svinger mellom iskaldt og glohett hvert tiende minutt, hånlige sørlendinger som ler når man sykler feil og et forbanna blodslit for en syklist som har bare ett ønske på jord: Å rekke frem i dag.

Etter 8 mil var det gjort. Kroppen orket ikke mer. De mange og lange bakkene hadde tatt piffen fra meg, og jeg var på kanten til å gi opp. 7,5 mil fra målet. "Litt til Ingvild, litt til. Du klarer den siste biten, ikke sant? Ikke sant Ringo? Vi klarer dette vi!" sa jeg til meg selv om og om igjen. Brått kom jeg til et blått, rødt og hvitt skilt. Blindgate. Der knakk Ingvild sammen og tårene var ikke til å holde tilbake.

I andre enden tok mamma telefonen. "Mamma, jeg er så sliten. Jeg orker ikke mer!" hulket jeg. Mamma var rolig, snill og søt og svarte at hun skulle fikse et hotellrom til meg i Mandal. Tanken på å ikke komme frem i dag fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg og jeg glefset tilbake. "Nei! Det kommer ikke på tale. Svarte heller!" Mamma prøvde så pent hun kunne å roe meg ned så stresset og fortvilet som jeg var. "NEI!" brølte jeg og smelte på røret.

Pusten gikk helt ned i magen en gang, to ganger, tre ganger. "Ingvild, nå MÅ du skjerpe deg!" Blikket var stivt og fokusert på veien fremfor meg. "Du klarer dette. Du har søren meg syklet HELE landet til hit, og du kan ikke stoppe nå!" Jeg banket meg i skallen et par ganger og klasket meg i ansiktet.

Hvor den kom fra aner jeg ikke, men brått hadde jeg fått tilført en energi som jeg aldri har sett maken til. Jeg var vill som en okse og sterk som et lokomotiv!

Bakkene var lange og sinnsykt tunge. Jeg kjente blodsmaken i munnen. 10 km igjen. Melkesyren i lårene var ubeskrivelig og jeg har aldri hatt det så vondt. Regnet pisket meg i trynet og vinden gjorde alt den kunne for å holde meg tilbake. Jeg kunne ikke kjenne kroppen min, alt jeg visste var at jeg holdt en fart på 20 km/t opp bakkene og det er ikke normalt. Bakketoppen lå rundt neste sving. 50 meter, 30 meter, 10 meter...der.

Lindesnes Fyr.

Tårene trillet nedover kinnene mine og latteren og gråten gikk om hverandre. Fyrlykta var tent og over meg svingte den sterke lysstrålen. Farten økte, hjertet mitt hamret fortere og følelsene kokte i meg. Et brøl møtte meg fra fyret: Mamma og pappa stod på toppen og viftet med et stort Aafk-flagg.

Jeg klarte det. Tenk, JEG KLARTE DET!!


Med såre muskler og skjelvende hender la jeg fra meg Ringo i gresset og stormet opp trappene mot fyret som har vært i tankene mine hver dag siden 05.07.07.
Jeg har aldri vært så glad for å klemme et fyr før.

En av de to resterende fyrvokterene i Norge åpnet døren til fyrvokterboligen og tok meg i hånden. "Velkommen til Lindesnes Fyr!" smilte han. Jeg smilte bare enda bredere. Med Aafk-flagg i ene hånden og Ringo i den andre knipset han et par bilder for å legge de ut på Lindesnes Fyr sin hjemmeside: http://www.lindesnesfyr.no/. Jeg klarte ikke å tenke klart, men en ting var sikkert: Jeg smilte på bildet.

(Må bare kommentere at det på nettsiden skulle stått "Jeg har sett 43 arbeidshansker i grøfta, ikke brukt 43 sykkelhansker." Hvor fikk fyrvokteren det i fra?)

Våt og kald, men så utrolig lykkelig, satte jeg meg i en oppvarmet bil. Tankene kvernet rundt i hodet mitt og brått kom jeg på at det var en ting jeg hadde glemt å si til meg selv:

"Ingvild, jeg er stolt av deg!"

Takk kjære, mektige, vakre og nydelige Norge!

Takk til Finnmark
for den vakre midnattsola og de store åpne slettene som lot medvinden få sin fulle effekt. Takk for at jeg fikk ha reinsdyrene på kloss hold og se reveunger løpe etter sykkelen min.
Ønsker ikke å takke tunellen fra Honningsvåg.
Takk til Troms
for herlige Tromsø by med gode venner, Senja som viser hvor mektig Norge kan være og den nydelige utsikten fra Kvænangsfjellet. Takk for kvalitetstiden på fergeleiet med solen i ansiktet, sval vind og Damien Rice på øret.
Ønsker ikke å takke bobilturistene.
Takk til Nordland
for det nydelige Lofoten, skiver på verandaen til Odd Arne, fjell, hav, sjøluft, den gode pausen på ferga til Vega og inn til fastlandet igjen.
Ønsker ikke å takke damen som stengte Statoilstasjonen i det hun så meg gå inn døren.
Takk til Nord-Trøndelag
for hyggelig besøk hos Arnhild og Svein, møtet med den sveitsiske gymlæreren, den usedvanlige gode Colaen på Statoil og napoleonskakene på bakeriet i Steinkjer.
Ønsker ikke å takke bakkene før Kolvereid (de var i ferd med å knekke meg).

Takk til Sør-Trøndelag
for fantastiske sykkelstier og glimrende skilting. Her er syklistenes paradis.
Ønsker ikke å takke den dritsure mannen som overså meg når jeg spurte om å få fylle vannflaskene mine med vann.
Takk til Oppland
for oppoverbakkene som var overkommelige og de laaaange nedoverbakkene fra Dovre til Otta som fikk det til å boble i blodet og lot kroppen få kjenne at den lever og er dødelig. Takk for at Otta Camping var den billigste campingen på hele turen.
Ønsker ikke å takke Riksvei 4.

Takk til Akershus

for den herlige familien i Hurdal som åpnet dørene sine for meg uten å kjenne noen som kjenner noen som kjenner meg. Takk for at dere tilfeldigvis bodde i Hurdal, i Akershus når jeg var sliten og trøtt etter å ha syklet feil. Ønsker ikke å takke damen som klarte å knekke meg helt ved å si. "Dra deg ut av veien og over på sykkelstien!" Heller ikke Lillestrøm av helt naturlige årsaker.

Takk til Østfold

for en god latter hos søskenbarna i Tomter, nylaget bringebærsyltetøy og hundre skiver.Ønsker ikke å takke bakkene og svingene langs riksvei 120.

Takk til Vestfold
for for at det var så flatt et langt stykke og fantastiske veier. Takk til familien Stemland som kunne fore meg opp på både laks til middag og is til dessert, samt medbragt niste for flere dager.
Ønsker ikke å takke Kiwi for at de bare hadde grønne bananer.
Takk til Telemark
for at jeg ikke var her så lenge. Det var litt mange omveier å sykle langs sjøen.
Ønsker ikke å takke det som allerede er nevnt.

Takk til Aust-Agder
for den fantastiske mengden av energi som jeg på et mirakuløst vis fikk fra Tvedestrand til Grimstad. her gikk det sabla fort. Ønsker også å takke ekteparet som kjørte fremfor meg gjennom Grimstad for å vise meg veien ut av byen. Takk til Sofie og Grete for at dere er de dere er.
Ønsker ikke å takke den største dritveien i verden: E18 fra Grimstad til Lillesand. Fy skam så lite tilrettelagt for syklister!

Takk til Vest-Agder
for selve målet, Lindesnes Fyr. takk for at det stod der når jeg kom fram. Takk til fyrvokteren som tok i mot meg, og sørget for at lykta var tent i det jeg kom.
Ønsker ikke å takke noe annet i Vest-Agder. Har aldri syklet på en verre plass enn dette. Dårlig skilting. Sykkelstier på de verste steder. Bakker og sinnsyke svinger.

Helt til slutt:

Takk til Stormens medlemmer som har fulgt meg hele veien, trodd på meg, heiet på meg og løftet meg opp og frem.

Takk til alle de 97 medlemmene i fanklubben min (som jeg brått oppdaget eksisterte) for at dere har gitt meg noe å tråkke på for.

Takk til alle andre som har lest bloggen, gitt meg ris og ros på veien, samt sendt meldinger så jeg vet at jeg ikke har vært glemt.

Takk til mamma og pappa for at dere har tatt telefonen når jeg har vært fortvilet, syklet meg vill, har hatt noe morsomt å fortelle, har grått når jeg har vært sliten eller bare har ønsket å slå av en prat. Takk for at dere alltid har hatt kartboken for hånden og gode forslag parat. Takk for at dere er tøffe foreldre som har trodd på meg hele veien. Jeg er så utrolig glad i dere. Suss på nesen fra meg!

Turen er over. Jeg er sliten.
Jeg klarte det!

Den korte, men likevel lange veien igjen...

"Etter Oslo er det jo bare rene koseturen igjen!" var det en mann som klarte å prestere å si til meg i Lillestrøm. jeg smilte og trodde han hadde rett. Så feil kan man ta.
Jeg har aldri stått ansikt til ansikt med så mange motbakker før, og det var et sabla slit å sykle opp og ned av fortauskanter med 30 kg bagasje, samt tåle drittslengingen av sure bilister som hytter med neven og skriker ut av vinduet "Dra deg til helsikes ut av veien!" Jeg har sukket like tungt hver gang, ristet på hodet og prøvd å peke på et 50 skilt i nærheten.

Jeg har rett til å være her jeg og!
Likevel, til tross for alle de tunge nedturene har det vært mange kjekke ting å se på veien:


Noe så enkelt som et bananskall


Hvorfor være glad for å se et banaskall på veien? Ganske enkelt fordi det er et tydelig spor på at det ligger en annen syklist rett fremfor meg i løypa. En liten motivasjon for å tråkke litt ekstra hardt på.

Kunne glede seg over å være aleneDet er fantastisk godt å kunne vite at man trives i eget selskap, og kan komme godt overens med seg selv. Uten å krangle. Større frihetsfølelse skal man lete veldig lenge etter. Hvertfall når det er sol, medvind, fuglesang og Ingvildsang.

Følelsen av å bli ivaretatt

Det finnes så mange herlige mennesker som har tatt utrolig godt vare på meg på turen. I Alta, i Brønnøysund, på Kolvereid, i Levanger, ett sted langs veien sør for Otta, i Hurdalen, i Lillestrøm, i Tomter, i Åsgårdstrand og i Lillesand. Mat, dusj, varme og senger har møtt meg i dørene og jeg har følt meg verdifull. Takk.

Å kunne dele gledene med noen

Min kjære slektninger i Åsgårdstrand; Elisabeth, Rune og Kristine gjorde en liten ting som varmet et sykkelhjerte mer enn man kanskje skulle tro. De slo følge et lite stykke. Tenk, brått kunne jeg peke på noe jeg så langs veien, og få et smil eller en liten kommentar tilbake. Aller størst var vel kanskje å komme til slutten på veien og inn i et anleggsområde hvor spørsmålene kvernet: "Hva gjør vi nå?" Hva gjør VI nå. Det gjorde godt å være flere når vi tok avgjørelsen om å krysse hovedveien og søke lykken på andre siden.

Å smile over luksuslivet ved å ha et eget rom

Mamma og pappa har vært fantastiske, og bestilte et rom til meg i Larvik. Allergien har vært grusom, og da var det godt å komme seg unna en teltduk med pollenkliss på og store gressfylte enger. Ved et nydelig gjestehus kunne jeg nyte grøten min innendørs og på et skikkelig grøtfat. Luksus.

Å se de små gleder

Av og til er livet bare nydelig søtt. Så lenge man bare klarer å se det selv. På den lille trefergen over til Risør var det ikke akkurat trangt om plassen. Som eneste passasjerer koste både Ringo og jeg oss kjempe masse, med vinden i håret og dekkene mens vi nøt utsikten over den sørlandske kystperle. Ringo fremme på fergen, og jeg bak. Litt tid for oss selv må jo alle ha.

Sang og latter, helt alene

Jeg har hatt noen nydelige dager her sør på, og slikt får frem det gode humøret. Mange ganger har jeg sunget høylytt både for meg selv og de forbipasserende. Takket være Søskenbjørn har det gått mye i "Så seile vi på Mjøsa".


Selv om det er mange bakker, svinger, av og på sykkelstier og fortau her i sør som kan ta motivasjonen fra de fleste, så finnes det også små lyspunkt på veien som gjør det hele verdt å sykle for.

onsdag 25. juli 2007

Magen skriker etter fotball!

Etter flere dager i ensomhet (men likevel meget hyggelig) kjente jeg at kroppen hadde behov for en sosial overdose. Med tanke på at jeg allerede befant meg på østlandet og verdens beste fotballag skulle spille mot Lilletrøm på Åråsen onsdag, la jeg om reiseruten fra vest til øst. Hundrevis av Ålesundere vendte nesen i retning mot den gule stadionen, og jeg skulle ikke være en smule dårligere. Den eneste forskjellen var at de kom på 4 hjul, jeg kom på 2.


Jeg trykte inn bremsene utenfor utestedet i Storgata 9 og kikket håpefullt etter kjentfolk. Det tok ikke lange tiden før en stemme jallet i forsamlingen: "Men årre helvete! Steik, sjekk ken som har kommet!" Etter den herlige velkomstreplikken ventet det klemmer på klemmer og allverdens gratulasjoner. Trond holdt til og med en liten tale til en ganske så småflau syklist. Selv følte jeg meg egentlig bare illeluktene, ekkel og svett. Vet ikke om jeg ville gitt meg selv en klem engang.


Det er veldig vanskelig å beskrive følelsen av å se så mange kjente ansikter etter en så lang tid alene. Det boblet i hver en finger og tå. Så masse kjekke folk som finnes i Stormen! Takk for at dere er til!
Kampen derimot, hva skal man si om den? Synes vi spilte godt jeg, og det var ergerlig å sykle de siste 5 milene mot Tomter med smaken av tap i kjeften. Samtidig gleder jeg meg til månen og tilbake over at det ligger fire, FIRE, lag under oss på tabellen! Tror det blir gull i år jeg.

Takk for tre hyggelige timer sammen med dere folkens. Det gjorde noe med motivasjonen og psyken (og den må være i tipp topp stand de siste 50 milene!)

Orange og blå klem fra Ingvild

PS: Takk for halvliteren Tante. Den fikk blodet til å bruse litt.

tirsdag 24. juli 2007

Du verden så fort det går!

Nå har jeg kommet meg til Lillehammer. Sitter i skrivende stund på biblioteket og skriver om kapp med tiden. Både fordi jeg har 7 minutter igjen å skive på, og fordi jeg skal komme meg til Hønefoss i dag. Om ikke lenger.
Har byttet deilig og frisk sjøluft ut med kumøkk og store åpne kornåkere. Skal si at Norge har mye vakkert å by på.
Har hatt besøk på veien. Onkel Øyvind tok en svipptur innom på vei til Ålesund. Han kunne by på matpakke og brus, samtidig som jeg kunne hvile stussen på to herlige campinstoler. Godt åfå byttet ut sykkelsetet en gang i blant.
Ikke mange dagene igjen nå. Det kjennes på kroppen, både gleden over å snart være ferdig, samt at jeg er litt sliten. Men, har fortsatt mye energi igjen.
Ønsker alle hjemme det aller beste!
Grøthilsen fra Ingvild (som gleder seg til potetball!)

På jakt etter syklistenes mareritt!

Jeg har i mange år sett opp til, og beundret de syklistene som frivillig har gitt seg ut på Norges hardeste sykkelritt. En ting er å sykle langt, det er ille nok i seg selv, men at det er et fjell innblandet i det hele får meg til å ta av meg lua. Eller burde jeg skrive fikk?

Siden første gang jeg hørte om Den Store Styrkeprøven har jeg hatt lyst til å være med. DET er noe å ha på skrytelista tenkte jeg. Men, frykten for det o'store Dovrefjell har holdt meg tilbake.

"Det er flere syklister som har dødd der oppe!", "Det er så bratt!", "Flere hundre gir seg før de når toppen!", "Folk spyr i det de ser fjellet!", "Det er iskaldt!", "Det er svinhardt for selv den mest veltrente syklist!".
Utsagnene gir ikke akkurat Dovre det beste ryktet!

22.07.07 var det min tur.

Jeg sov dårlig denne natten. Kald og varm om hverandre. Hodet kværnet rundt neste etappe. "Er jeg stokk dum som gjør dette alene?", "Burde jeg stoppe nå?", "Hvordan ser det ut der oppe?", "Hva gjør jeg om jeg angrer?".


Tankene hadde ikke fått surret ferdig før jeg plutselig hadde spist ferdig posefrokosten og satt klar på sykkelsetet. Brått var jeg på vei fra Støren til Helvete!

Svak klatring frem til Oppdal. Hele tiden var det en redselspunpe som duret og gikk i magen min, og en svak tromming i hodet gjentok Dovre-Dovre-Dovre-Dovre for hvert tråkk jeg tok.

Der.

Der stod Dovrefjell fremfor meg. Høyt. Snø på toppen og svart som fy. Nå eller aldri Ingvild. Nå eller aldri. Jeg slo meg selv i hodet tre ganger, og pustet dypt ned i magen. Nå.

Veien var fin og bred, asfalten hel, og en skokk med dumme sauer hadde et lite show i vegkanten. Underholdene.

Jeg hadde fint driv oppover de lange, slakke bakkene, men det gikk hele tiden nervøs motor inni meg som prøvde å fortelle meg at: "Det blir verre. Det blir mye verre!"
Jeg tråkket og tråkket. Brått passerte jeg et skilt det stod Hjerkinn på. Jeg leste det inni meg. "Hjerkinn". Deretter leste jeg det høyt, "Hjerkinn". "HJERKINN!?" Jeg hadde allerede nådd det høyeste punktet?? Var dette alt? Jeg tok meg selv i å le høylytt. Haha...hvis dette var et hardt og farlig fjell så piss meg i øret. Det finnes fjell som er en million ganger cerre i Nordland, Troms og Finnmark.

For å forklare hvor lett denne etappen var kan jeg fortelle følgende:

Jeg stoppet to ganger, og det var IKKE fordi jeg var sliten.

1. For å spise denne bananen.

2. For å ta dette bildet.


(Da jeg stod i bakken for å forevige disse vakre fjellene hørte jeg en voldsom skråling bak meg: "Det er bare en klubb, det er Enga!" To menn i samme ærend som meg. Nordkapp-Lindesnes, men på tandemsykkel. Uten bagasje. Den ene er både svaksynt og hørselshemmet, og de har allerede klart å bli påkjørt i en tunell. Sykkelen ble vraket, nå har de fått en ny. Disse karene imponerer! Det eneste minuset er fotballdrakta!)


Du verden så glad jeg var for å ha på med Aalesundsdrakta i dette øyeblikk.

Forfjamset og veldig lettet over det oppskrytte Dovrefjell tok jeg fatt på det flate og nydelig platået på toppen. Jeg smilte. Bredt.


Brått pep telefonen (malplassert kan man vel si i slike naturskjønne omgivelser). 1-2 mot Start. Hurra! Slikt må feires med lefse.

Veien ned var lett. Det var bratt og det gikk fort. Adrenalinet skjøt fart og jeg ble fylt av en mengde energi som dere aldri har sett meg ha før. det rakk helt til Otta.

20 mil etter at jeg våknet i søveposen på Støren fant jeg med selv i samme posisjon på Otta. Go'sliten og døsig. Jeg greide det! Hele Dovre + 12 mil ekstra på en dag.

Brått innså jeg at jeg fortsatt ikke vet:

Hva syklistene EGENTLIG frykter ved Dovre!?

fredag 20. juli 2007

Noen ganger sier kroppen stopp!

Jeg skal ikke være bråkjekk eller skryte på meg noe, så jeg legger kortene på bordet:
Jeg er litt sliten, og jeg har vondt i et kne. I samarbeid med egen kropp bestemte jeg meg derfor for å ta en hviledag i Levanger.

Jeg har hatt en kjempekjekk dag sammen med Arnhild og Svein (søskenbarnet til pappa). Kroppen har fått hvile, mens hodet har fått oppleve Levanger. Med to gode guider har jeg fått sett både kulturliv og flott natur. Først ut var Stiklestad.


Jeg innså det med en gang. Jeg skulle kommet 5 dager senere. I så fall kunne jeg fått med meg en av norgeshistoriens viktigste begivenheter gjengitt på en teaterscene: Slaget på Stiklestad. Til tross for dårlig timing fikk jeg med meg deler av øvingene i amfiet, samt tuslet rundt i kulissene hvor spelet holdes. Kjempeartig for en liten teaterentusiast.


På Stiklestad kom vi også plutselig over noe som het Gårdimellom. Et vandrende teaterstykke som man kunne følge på museet. Ikke tvil om at trønderene har mye humor å by på!

Det er merkelig å vite at det finnes slektninger der ute i verden som jeg aldri har truffet. I dag ble det en mindre. Min tremenning Oddbjørn var så snill og inviterte oss på vafler og kaffe, noe som får slektstreet mitt til å få litt blader.


I morgen går turen videre sørover. Jeg passerer Trondhjem, og jeg vil prøve på å campe på Støren før den harde klatringen opp mot Dombås begynner. Ønsk meg lykke til! Jeg tror jeg trenger det.

Klem fra en litt nervøs Ingvild