søndag 29. juli 2007

Så kom gledestårene!

Lørdag 28.07.07 er en dag jeg aldri vil glemme. Dagen hvor alle følelsene i hele verden ble rørt sammen i en stor gryte og tok plass i kroppen til Ingvild Meling Havnes.
Jeg startet i Lillesand etter å ha sovet godt i en deilig og myk seng hos Grete og Helene. Gode venner fra Ålesund. Nervene var på plass som de alltid er, men denne gangen litt ekstra mye til stede. Hvorfor? Fordi dette var siste etappe.

Med en søt liten heiagjeng på parkeringsplassen tok jeg farvel med Lillesand og vendte nesen mot det som har vært målet i tre uker: Lindesnes Fyr.

Det er mye man kan si om Sørlandet. Idyllisk, vakkert, varmere enn det kalde nord, hvite hus som perler på en snor, sommerkos og deilige svaberg. Jeg kan presentere dritbakker, kraftig motvind, temperaturer som svinger mellom iskaldt og glohett hvert tiende minutt, hånlige sørlendinger som ler når man sykler feil og et forbanna blodslit for en syklist som har bare ett ønske på jord: Å rekke frem i dag.

Etter 8 mil var det gjort. Kroppen orket ikke mer. De mange og lange bakkene hadde tatt piffen fra meg, og jeg var på kanten til å gi opp. 7,5 mil fra målet. "Litt til Ingvild, litt til. Du klarer den siste biten, ikke sant? Ikke sant Ringo? Vi klarer dette vi!" sa jeg til meg selv om og om igjen. Brått kom jeg til et blått, rødt og hvitt skilt. Blindgate. Der knakk Ingvild sammen og tårene var ikke til å holde tilbake.

I andre enden tok mamma telefonen. "Mamma, jeg er så sliten. Jeg orker ikke mer!" hulket jeg. Mamma var rolig, snill og søt og svarte at hun skulle fikse et hotellrom til meg i Mandal. Tanken på å ikke komme frem i dag fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg og jeg glefset tilbake. "Nei! Det kommer ikke på tale. Svarte heller!" Mamma prøvde så pent hun kunne å roe meg ned så stresset og fortvilet som jeg var. "NEI!" brølte jeg og smelte på røret.

Pusten gikk helt ned i magen en gang, to ganger, tre ganger. "Ingvild, nå MÅ du skjerpe deg!" Blikket var stivt og fokusert på veien fremfor meg. "Du klarer dette. Du har søren meg syklet HELE landet til hit, og du kan ikke stoppe nå!" Jeg banket meg i skallen et par ganger og klasket meg i ansiktet.

Hvor den kom fra aner jeg ikke, men brått hadde jeg fått tilført en energi som jeg aldri har sett maken til. Jeg var vill som en okse og sterk som et lokomotiv!

Bakkene var lange og sinnsykt tunge. Jeg kjente blodsmaken i munnen. 10 km igjen. Melkesyren i lårene var ubeskrivelig og jeg har aldri hatt det så vondt. Regnet pisket meg i trynet og vinden gjorde alt den kunne for å holde meg tilbake. Jeg kunne ikke kjenne kroppen min, alt jeg visste var at jeg holdt en fart på 20 km/t opp bakkene og det er ikke normalt. Bakketoppen lå rundt neste sving. 50 meter, 30 meter, 10 meter...der.

Lindesnes Fyr.

Tårene trillet nedover kinnene mine og latteren og gråten gikk om hverandre. Fyrlykta var tent og over meg svingte den sterke lysstrålen. Farten økte, hjertet mitt hamret fortere og følelsene kokte i meg. Et brøl møtte meg fra fyret: Mamma og pappa stod på toppen og viftet med et stort Aafk-flagg.

Jeg klarte det. Tenk, JEG KLARTE DET!!


Med såre muskler og skjelvende hender la jeg fra meg Ringo i gresset og stormet opp trappene mot fyret som har vært i tankene mine hver dag siden 05.07.07.
Jeg har aldri vært så glad for å klemme et fyr før.

En av de to resterende fyrvokterene i Norge åpnet døren til fyrvokterboligen og tok meg i hånden. "Velkommen til Lindesnes Fyr!" smilte han. Jeg smilte bare enda bredere. Med Aafk-flagg i ene hånden og Ringo i den andre knipset han et par bilder for å legge de ut på Lindesnes Fyr sin hjemmeside: http://www.lindesnesfyr.no/. Jeg klarte ikke å tenke klart, men en ting var sikkert: Jeg smilte på bildet.

(Må bare kommentere at det på nettsiden skulle stått "Jeg har sett 43 arbeidshansker i grøfta, ikke brukt 43 sykkelhansker." Hvor fikk fyrvokteren det i fra?)

Våt og kald, men så utrolig lykkelig, satte jeg meg i en oppvarmet bil. Tankene kvernet rundt i hodet mitt og brått kom jeg på at det var en ting jeg hadde glemt å si til meg selv:

"Ingvild, jeg er stolt av deg!"

2 kommentarer:

cathrin sa...

dette e heilt sykt å lesa ingvild... vel visste eg at du va vill å gal, men at du på 10 år har funne ut at du sga gjørr dette her... d e villt d.. sga fortella te tremenningane dine borti veien her at di har den sprøeste tremenningen eg har hørt om.... di har vel strengt tatt isje møtt deg en gang, men du får ta turen innom stavanger, så sga me ordna d:P klem fra tidligere nabo i rødsethagen 17...

ANDERS MEYER sa...

Er imponerende det her. Gratulerer så mye.
Fikk høre at det hadde bodd ei jente på Toldgaarden i Larvik som kom fra Nordkapp og var på vei videre til Lindesnes.
Var moro å lese reisebrevene både fra NPL og Asiaturen.
Du er ei virkelig tøff jente! Gratulerer nok en gang med NPL på sykkel.
Beste hilsen Anders Meyer
www.explorezone.uni.cc